Et annerledes hundepensjonat
Stokke gård, Hof i Vestfold. Da jeg svinger inn på tunet starter det et lurveleven. Hunder, store og små ønsker meg velkommen. Det gjør også Cathrine Fuglesang. Hun bjeffer ikke. Tvert imot, hun er vennligheten selv. Men hun snakker med stort engasjement om sin store interesse og levebrød, hunder.
Tekst og foto Helge
Baardseth
Cathrine Fuglesang driver hundepensjonat – nei, rett skal være rett:
hun arrangerer bondegårdsferie for hunder.
For slik er det av og til: Familien skal til Hellas, til London, USA
eller Brøttum, men et av familiemedlemmene må bli igjen - hunden. Det
passer ikke at den er med, derfor må den plasseres bort. Av og til kan
venner og bekjente trå til, men ferie er ferie for mange, så
hundepensjonat blir ofte alternativet.
Ikke noe galt med hundepensjonater, de holder jevnt over en god
standard. Hos Cathrine Fuglesang er det litt annerledes, hun har funnet
en nisje i dette markedet. Den går ut på eksklusivitet, og det betyr i
denne forbindelse daglig mosjon.
- Store hundepensjonater blir upersonlige, sier Cathrine
Fuglesang. - Der blir hundene gående i bur og i luftegård fra de
kommer til de blir hentet. Mange hundepensjonater blir så store at ikke
har kapasitet til å tilfredstille hundens viktigste behov, nemlig
aktivitet.
Hunder skulle vært på blå resept
Det sier leger som har med hjertepasienter å gjøre. Da tenker de på
turaspektet, på den daglige mosjon. Alle hundeeiere vet jo at det er
det å gå tur med hunden er noe av det man har mest glede av. God, sunn
mosjon - for begge parter.
Hunden som menneskets beste venn, ja. Vi gnåler
ofte på den setningen, men tar vi konsekvensene av den? Eller putter vi
bikkja inn på første og beste hundepensjonat, mens vi selv unner oss
kun det beste når vi reiser på ferie? Var det noen som snakket om
hunden som familiemedlem?
Det er viktig at hundene får beholde turgleden også når
resten av familien reiser bort. Det blir det lite av på de større
hundepensjonatene, det blir rett for tidkrevende og for kostbart. Større
steder passer rett og slett ikke for alle hunder, mange av dem blir
stresset hvis de ikke får sine daglige turer.
Derfor er turer en viktig del av konseptet hos
Cathrine Fuglesang. Her er virkelig hunden menneskets beste venn – og
mennesket hundens beste venn. Det er dette samspillet det dreier seg om.
Cathrine Fuglesang har det viktigste
kvalitetsmerket for et godt hundepensjonat: Stamgjester. Folk kommer
tilbake med hundene sine, gang etter gang, år etter år, til tross for
at de må betale noe mer her enn på et større sted. Det er ingen
regler om hva slags hunder som tas i mot, her er det plass til både
store og små. ”Rambo” – navnet skjemmer ingen, er en av de
sistnevnte. En livlig, liten hund som synes at turer og mat er det beste
i hele verden.
Det lille ekstra
Ikke noe galt om Cathrine Fuglesangs konkurrenter, iallfall ikke fra
hennes munn. Alle norske hundepensjonater er underlagt offentlig
godkjennelse, med årlig uanmeldt kontroll. Burene skal ha en viss størrelse,
det skal være tak over luftegårdene. Alt dette er fellesnevnere, men
det er det lille ekstra som betyr noe. Og det lille ekstra får bikkjene
hos Cathrine Fuglesang.
Hun holder seg til hundepensjonatet og driver ikke med oppdrett utover
at hun har hatt noen kull valper på sin egen labradortipse.
- Morsomt for ungene, sier Cathrine.
Cathrine Fuglesang er en myndig dame, og har sine meninger om mye og
mangt. Men da jeg prøver å fritte henne ut om hvilken rase hun selv
foretrekker er hun litt avventende. Nei, det vil hun ikke svare på, det
er det vanskelig å si noe om.
- En hver har rase har sine egenskaper, sier hun
diplomatisk. Mener hun det? Eller sier hun det for å tekkes sine
kunder? Nåja, så kommer det frem etter hvert:
- Adferdsmessig passer fuglehundene meg best.
Labradoren er en allsidig hund som passer godt som familiehund og som
også kan brukes til jakt og som sporhund. Schäfere er også vakre og
allsidige, lette å dressere. De som er toneangivende i avlen nå har
også et godt gemytt.
Skjønnheten er ikke alt
- Mange velger hund etter utseende, forteller Cathrine Fuglesang. - Det
skal man være litt forsiktig med. Velger man for eksempel en springer
spaniel, nydelig hund, til en barnefamilie, men til et miljø hvor
hunden ikke blir så mye brukt, da kan det få negative konsekvenser for
begge parter. Derfor er det så viktig å definere både hundens og
familiens behov før man skaffer seg en hund.
Det å omgås så mange hunder til daglig krever en god
porsjon kløkt.
- Orker ikke slåsskamper, sier Cathrine Fuglesang. -
Jeg vil omgås hyggelige mennesker og hyggelige hunder. Med de siste lærer
man seg visse teknikker, jeg mikser for eksempel ikke hanhunder, det
blir for slitsomt. Tisper, derimot, går som oftest bra sammen.
Hun drar av gårde med et kobbel med bikkjer. Hun vet hva hun gjør så
det går utmerket. Bikkjer og matmor trives. Slik det blir når man
jobber på naturlige premisser.
- Vi har vår stil, og den har folk sans for.
Her på gården driver vi først og fremst med korn og skog, og vi har
derfor store friområder på egen grunn. Sier Catrine Fuglesang, som bor
på Stokke gård med mannen Lars Stokke og døtrene Astrid (10) og
Mathilde (8). Et flott område både for mennesker og bikkjer.
Mitt liv som hund?
Hund hos Catrine Fuglesang hadde ikke vært å forakte…
Gjengitt med tillatelse fra Sjefredaktør Helge Baardseth i bladet LANDLIV.